tirsdag 12. februar 2013

Villfisk vs. finneklippet hunderørret?

Jeg har lest endel om dette gjennom forskningsrapporter, erfaringer og utdannelse, og har under forsøkt å trekke noen konklusjoner om dette mye diskuterte temaet.


I Mjøsa er det en rekke ørretstammer, og hver av dem er tilpasset elva den gyter i, og matfatet i Mjøsa.
Hver av disse stammene har sine særegenheter som er et resultat av evolusjon. Det vil si at den fisken som overlever kan gyte, og av de eggene som blir befruktet, vil de eggene som er riktig plassert klekke, og de ynglene som overlever livet i elva går ut i Mjøsa, som igjen vil kunne returnere elva for å gyte. Hver generasjon vil potensiellt være bedre tilpasset sine omgivelser enn sine forfedre.
Innenfor disse stammene eller populasjonene er det veldig stor genetisk variasjon, som vil si at hver enkelt ørret kan gi avkom med stor variasjon av både utseende og egenskaper. Derfor kan ørreten tilpasse seg sine omgivelser relativt fort. Setter man ut ørret i et vann eller et vassdrag vil det kunne utvikle seg en ørretstamme tilpasset vassdraget løpet 10 år. Dette er en egenskap fisken har måtte ha for å overleve skiftende klima og forhold gjennom 10-tusner av år. Hvor var fisken under istiden? Jo den var her utrolig nok.

Når det gjelder ørreten i Mjøsa er mange av stammene forholdsvis like når det gjelder utseende, vokse hastighet, størrelse selv om mange av disse populasjonene har fått innblandet gener fra andre stammer, og da spesiellt fra hunderørret.
Hunderørreten er helt anderledes enn alle de andre stammene, den vokser hurtig, og blir sent kjønnsmoden. Og det går flere sesonger mellom hver gyting. Dette gjør at hunderørreten kan bli ekstremt stor.
Dette er en ørret som er tilpasset gyting i den grove grusen i lågen, og som har krefter nok til å vandre opp den enorme elva.
Siden vannkraftverket kom opp som et hinder midt i Hunderfossen har det endret gytemulighetene med både å sperre/forstyrre vandringveien til gyteplassene og nedvandring for smolten og gytefisk som skal tilbake i mjøsa.
Gyteplassene nedenfor er direkte negativt påvirket av den reguleringen av vanngjennomstrømmingen som i noen tilfeller er for liten slik at gyteplassen blir for liten, eller at den tørrlegger egg, som da dør! Andre ganger kan vannmengden bli stor, og spesiellt vinterstid, slik at store isblokker pløyer over eggene som er i grusen. Følgen av dette er at unormalt få egg vil klekke.
Siden kraftutbyggingen kom så har det skjedd endringer hos ørreten. Den gjennomsnitlige gytevandreren har blitt mindre. Og dette kan være en følge av at det skjer en tilpasning av livet i den "nye" elva, eller at det ahr skjedd en endring i matfatet, Mjøsa.
Som kompensjon for ulempene kraftverket har på gytingen i elva er kraftselskapet pålagt å sette ut et antall fisk i elva.
Så er ikke da problemet løst??? Elva får et bra antall småfisk som kan vokse opp!
NEI, så enkelt er det ikke. Nå er vi tilbake til et ganske så viktig tema i debatten om kultivering av Hunderørreten.

Når ørreten gyter i elva er det ikke alle eggene som klekker, og av de som klekker er det bare en liten del av ørretyngelen som overlever til kjønnsmoden alder. Det er dette som er naturlig utvelgelse eller evousjon om du vil. Men de få som returnerer elva for å gyte har både genetisk forutsetning for å gi levedyktig avkom, og den har enda en viktig egenskap. Den kan antagelig huske hvor den ble klekket og ut fra det finne et sted å gyte som gir større overlevelsesmulighet.

Når det gjelder settefisk (finneklippet ørret), altså fisk som har blitt klekket og sått ut i Gudbransdalsågen eller i Mjøsa så har den trolig ikke helt de samme forutsetningene til å bringe de beste genene videre.
All settefisk kommer fra villfisk som blir tatt i fella i fisketrappa ved hunderfossen, så i utgangspunktet har den samme gener som villfisken i elva. Men den har ikke vært utsatt for den naturlige utvelgelsen som villfisken gjennomgår og derfor kan den være bærer av egenskaper som egentlig ville blitt sortert ut. Og da vil en høyere andel av avkommet kunne ha denne egenskapen enn normalt. I tillegg er det sånn at denne fisken har flere tusen brødre og søsken som stammer fra en hunnfisk, og antagelig et par hannfisk. Dette vil også være unaturlig mtp. at disse individene har et mindre genetisk variasjon enn det som er innen en naturlig poulasjon. Det er ikke skadelig i å for seg selv, men når man tenker på at det har blitt satt ut ørret i Gudbransdalslågen i over 100 år så vil det utvilsomt kunne ha gjort noe med den genetiske variasjon. Det forventes at en settefisk ikke har samme overlevelse av egg og yngel da den antagelig søker seg på det trange stedet rundt huderfossen, der også klekkeriet ligger..... Det vil redusere negativ innvirkning på den genetiske variasjonen noe.
Der vil det bli trangt om plassen, og gytegroper vil bli lagt oppå hverandre, det vil ødelegge for villfisk som gyter sammen med dem. Siden så mange brødre og søsken blir satt ut er også sjangsen større for at søsken gyter sammen og vil da ytterligere kunne være med på å redusere den genetiske variasjonen.
Hvis det i tillegg har blitt tatt ut for eks. liten fisk for gyting eller at det er en fisk som er stor men som har vokst sakte, eller at det er fisk som ikke har arveanlegg som gir sen kjønsmodning, vil det kunne gi store endringer for en slik populasjon som har så begrensede forplantningsmuligheter.
Derfor er det definnitivt best at villfisken returnerer elva. Og finneklippet fisk er egentlig veldig negativt, men man må huske på at uten settefisken kan man tenke seg at bestanden hadde vært så liten at det ville begrense begrense det genetiske mangfoldet mye mer enn det er i dag.

Men det er helt klart vi som fisker i Mjøsa har en oppgave med å sortere ut riktig fisk når vi tar ut fisk til mat. Hvis vi skal kunne gjøre at Hunnderørreten når sitt potensiale i størrelse, så er det viktig at vi tar opp og setter tilbake "riktig" fisk.
For det første bør man ikke bare beskatte hunderørreten, det vil si fisk over ca60cm. Av alle stammene i Mjøsa er det ikke mange av disse som kommer over 60cm.
På grunn av fiskereglene som sier at 50cm er minstemål, så er stort sett hunderørreten som blir beskattet. Dette minstemålet burde være justert ned slik at de andre stammene i Mjøsa beskattes jevnt i forhold til Hunderørreten, slik at antallsforholdet i mjøsa mellom de forskjellige stammene står i forhold reproduksjonen i de forskjellige elvene.
Det er sagt at støinger skal settes tilbake for enhver pris, og det er forståelig siden dette ikke er den beste matfisken.

Når det gjelder å ta ut fisk for å øke størrelsen på fisken er det om å gjøre at man plukker ut liten fisk, og setter tilbake stor fisk. Dette kalles selektiv avl, og man vil over tid kunne se resultater av dette.
Dette har blitt gjort med kjempesuksess i en elv, der en privat person driver klekkeri i egen elv. Uten å gå i detalj, så settes det kun ut fisk som håndplukkes for å ha egenskaper for å vokse fort og bli stor. Elva har på grunn av dette fått en storvokst ørretstamme løpet av få år!
I dag driver vi også en selektiv avl, der vi setter ut små og skrantne fisk som vi kaller støinger. Dette er ofte tynne fisker med stort hode, som antyder at fisken er gammel, og de feite fine fiskene tar vi hjem til mat.
Jeg vil da bare minne dere på at det kan bidra til å redusere det virkelige potensialet til hunderørreten. Det er ikke feil å plukke ut noe småfisk og fisk som er tynn og skranten!  På samme måte at det er superviktig å sette tilbake de feite fine kjempene og da spesiellt villfisk med fettfinne, da disse har størst sjangs til å føre storvoksthet videre til neste generasjon med en stor variasjon i genene som gjør den mer robust for å takle endringer i feks. sjukdom, klima, og mennesklige endringer som kraftutbygging osv. Og for hver stor fisk vi setter tilbake så øker sjangsen for å treffe de forvunnede bamsene som kan få slurebremsen på våre multiplikatorsneller til å avgi lukt som kun dere trodde kun ei gammel kjerring  kan frembringe om hun skulle være så modig å ta en tur ut med bilen etter å ha byttet to clutcher på 100.000 kilometer. Og en knarr som synger som gearkassa på en zetor om du prøver å sette den i lavgear i fart.
Om vi gjør det vi kan for for å få tilbake den virkelig store hunderørreten, med å tilpasse reglene for fiske, med tanke på minstemål, og kanskje maks. størrelse, (om vi ikke pålegger oss selv det) Og vi i tillegg får kraftselskapene på vårt parti, så tror jeg vi kan holde på med hobbyen vår i mange år fremover, og i tillegggjøre den mer spennende.


I tillegg til dette med det genetiske, må man også huske at dette med størrelse også må settes i sammenheng med næringsgrunnlaget og økosystemet for å få den litt større sammenhengen! Og som setter den endelige øvre sperre for fiskestørrelse. Dette har jeg skrevet om tidligere!


4 kommentarer:

Teambambus sa...

flott at flere engasjerer seg rundt denne saken. Oppfordrer deg til å publisere info også på forumet til NTF, slik at flere kan lese dine synspunkter.

Anonym sa...

Mye bra skrevet her Roger, men en av de viktigste årsakene er til att de store fiskene er borte er att det desverre er generelt for liten vannføring nedfor Hunderfossenkraftstasjon. For og få tilbake mere naturlig gyting og de store eksemplarene av hunderørreten må kraftselskapene pålegges og ha større vannføring i elva og ha små lokke flommer senhøstes,slik att de som gyter på ovensiden av kraftstasjonen kommer seg ned igjen. Er desverre redd for att det hær det virkelige problemet ligger og ikke minst forde det dreier seg om økonomi..Holdningen til fiskerene i lågen og mjsa er også viktig,så det er bra med holdnigsskapende arbeid for att fiskerene ikke fyller fryserene sine, men kun tar med seg det som blir konsumert.

ove arnfinn Hammeren sa...

Veldig bra dette Roger, og på tide det kom :-)

Stein Roger Nybakke sa...

Team Bambus: Jeg er ikke veldig aktiv på forum for tiden. Men skal se om jeg får gjort det.
Anonym: Ja desverre er det i virkeligheten det som er problemet, men kraftstasjonen er der og ikke lett å gjøre noe med! Og selvfølgelig er det et must at eierne og de som driver kraftanlegget gjør de få tiltakene som skal til for å gjøre noe av forholdene mer gunstig. Kjøre vann i overløp den tiden gytefisken returnerer Mjøsa, og mer og jevnere vannstrøm fra gytingen i oktober, og til våren. Også forholdene rundt fisketrappa må bedres, eller om man finner teknikker som gjør at fisken velger å gå i trappa som den er.